7 September

Coro del 1

Etter 10 dagers sykling er det godt med en dag i ro. Spesielt nå

da vi endelig har fått penger mellom fingrene igjen. Mange av bankene her i

landet har ikke dekning på norske visa kort, og de siste to dagene har det

holdt hardt. De varme dråpene i sykkelflaksene har måttet rasjoneres ut.

Skal en belage seg på kortbruk på slike turer er det nok en fordel å ha med

seg et par forskjellige. I Venezuela var mastercard mer utbredt og lettere

å bruke enn visa.

Med penger til overs gikk dagen med til å spise, drikke og

sove, alt på romersk vis. De eneste gangene vi var ute av rommet var når

det skulle skiftes på sengene, og når matlageret skulle erstattes.

Coro er ellers den byen i Venezuela med best bevart koloniarkitektur. Midt i

sentrum ligger en kjerne på 5x5 kvartaler som er vel verdt et besøk.

Godt bevarte gamle bygninger og åpne brosteinsplasser, krydret med alt det

som skal til for å tilfredsstille turister når det gjelder souvenirer,

postkort og hjemmelaget smågodt. September måned er muligens noe utenfor

høysesong, og vi slapp de store folkemassene. Allikevel nøyde vi oss med i

første omgang et overfladisk overblikk på vei ut av byen. Ingen av oss er

kjennere eller nytere av gamle murstein, og i 40 graders varme fristet det

mer med strandferie. Coro ville vi i alle tilfelle få oppleve igjen om noen

dagers tid.

En skulle tro at strendene lå på rekke og rad langs den karibiske kyst, men

det gjør de faktisk ikke. Bortsett fra et lite området utenfor Caracas,

opplevde vi lite med tropisk idyll. Det som fantes var godt innelåst bak høye

gjerder, og kun tilgjenlig for folk med penger. Skylden må nok havet,

geografien og de venezuelanske myndigheter ta på seg. økonomiske hensyn og

oljeindustrien har vært høyere prioritert enn tilrettelegging av strender

for befolkningen. Noe som i og for seg er forståelig nok. Av utenlanske

turister tro jeg ikke vi opplevde en eneste en blandt de tallrike badegjestene.

Høykulturen må derfor vike for den mer tilgjengelig varianten, når vi i den

kommende uken har bestemt oss for å svinge rundt Paraguana halvøya på leting

etter The Beach. Det betyr også et gjensyn med Coro og en ny mulighet for å

oppleve kolonihistorie på nært hold om en ukes tid. Fortsettelse følger......

8 September

Coro - Adicora

81 Kilometer

20.8 km/t

Dagens mål var Adicora. En liten prikk på kartet som etter sigende skulle romme

det vestlige Venezuelas beste bademuligheter. Stedet var blitt høylydt

anbefalt av alle i løpet av de siste par

dagene når vi pekte på kartet og lagde svømmebevegelser med armene.

Forventningene var derfor skrudd grundig til

værs da vi la ut på dagens korte etappe. I følge kartet skulle det ikke være

mer enn omtrent 60 kilometer fra Coro

til himmelen, en tilsynelatende overkommelig oppgave.

Vi tok morgenen rolig fatt. Ingen vits i å stresse, vi ville allikevel komme

fram i god tid før sola gikk ned. Det ble tid til frokost på sengen og en kald

dusj. Kroppen skulle få noen grader å gå på før den skulle varmes opp i

solsteken. Et par setninger om gårdsdagen ble skrevet ned i kladdeboka for

senere bruk, og barten ble trimmet med neglesaksen. Etter 7 måneder brer selv

litt ungdommelig dun seg ned til munnviken og gir bringebærsukkertøyet en

unødvendig hårete smak. En siste musikkvideo på MTV og så var det nøkkelen

om.

Endelig på sykkelen bød det ikke på store problemer å finne ut av byen. Vi

fulgte brødsmulene fra to dager tilbake, og svingte til venstre ut mot havet

da bebyggelsen tok slutt. Så langt så greit, vi var på vei mot vårt

tjæreborgske strandparadis. Bilder av palmer, bølger og bikinikledde jenter

lekte allerede på netthinnen. Badebuksen hadde ligget follet sammen nederst i

den ene sykkelvesken helt siden Brasil, men nå skulle den endelig fram igjen.

Men som dere sikkert har forstått gikk denne transportetappen ikke like

smertefritt som vi hadde håpet. Vinden som de siste dagene hadde vært vår

venn kom nå i stedet skrått fra høyre, og når det beskyttende innlandet

forsvant hadde vi ikke lenger noen vern mot dens herjinger. Veien ut til

Paranaguahalvøya går langs en tynn tarm hvor en følges av havet på både

styrbord og babord side. Det blåste kraftig, og det var få steder å gjemme

seg på den tynne veiskulderen. Eneste mulighet for ly var til venstre for

sidemannen, men da havnet en til gjengjeld for langt ut i veibanen. Man ble

nødt til å inngå et kompromiss, og legge seg halvt bak og halvt på siden. Det

fungerte sånn passe.

Den konstante vinden er i tillegg til å gjøre livet litt surere for oss, med

på å forme Coros andre store turistattraksjon( den første er den gamle

bydelen), en kontinuerlig forandrende ørken. Denne ligger like nord for byen

og strekker seg over flere kvadratkilometer. Det sies at området aldri ser

likt ut fra gang til gang, så en kan godt legge ferien sin hit hvert år hvis

ektefellen vil. Bilene står parkert langs veien i flere hundre meter, og det

selges is og juggel et stykke oppi den nærmeste skråningen. Stedet er godt

besøkt, og når vi sykler forbi likner det hele forvokste maurtuer med små

myldrende mennesker. Det knipses ivrig i vei selv om vinden virvler opp

sanden og dekker barnas saftis med en mindre velsmakende glasur. Vi nøyer oss

med et hurtig blikk over skulderen, siden vi om ikke mange dagene allikevel

må tilbake samme vei. Nå skal det bades.

Omtrent halvveis kommer vi fram til det som skulle vise seg å være det eneste

drikkestoppet innen vi ankom selve halvøya. Ved en liten kirke står en rund

eldre dame og selger kokosjuice og iste. Vi søker tilflukt under taket på

boden hennes, og ber om to te med masse is. Etter noen mindre heldige forsøk

er lysten på kokosjuice ikke spesielt stor. De to glassene med kald drikke

koster noe mer enn de gjorde for et par kilometer siden, men her og nå heller

markedkreftene i selgers retning. Det er bare å bla opp. Vi forsetter og

etter 20 minutter når vi rutens neste høydepunkt, en bomstasjon. Den største

byen på Paranaguahalvøya, Puento Fijo, har status som tollfri, og stasjonen

utøver en form for kvotekontroll. Vi har ikke annet å fortolle enn melkesyre

og et skjegg klissete med sjøluft, og slipper billig unna. Etter nye 10

kilometer dukker et par fjelltopper fram i disen, og vi er framme. Vi tar til

høyre ved veikrysset, og får straks vinden rett i mot. Det føles som om noen

står og holder en igjen, men heldigvis dreier det seg ikke snakk om mange

meterne. Veien svinger igjen 90 grader og følger havet nordover.

Det videre veivalget byr ikke på mange problemer. Så lenge vi holder oss langs

kysten vil vi før eller siden treffe midt på Adicora. Men innen vi når så

langt møter vi nok en gang landsbyidioten. Han lever også her i beste

velgående. Ved et drikkestopp kommer han sjanglende mot oss, med god

promille tidlig på denne tirsdagsettermiddagen. Han legger hånden på

skulderen til Knut Morten og spør om vi liker jentene her i landet. Hva

svarer man i en slik situasjon? Både et ja og et nei ville kunne bli tolket

feil. Problemet løser seg ved at det kommer flere bort for å prate. De vil

gjerne hjelpe til med å forklare veien, og vi lar de få tegne og fortelle seg

ferdig før vi takker for hjelpen. Det er en pen gestus, men denne gang ganske

så unødvendig. Det finnes i realiteten kun et valg, hvis en ser bort i fra

den rake retur til utgangspunktet. Klokken når å bli en del minutter over 15

før vi endelig triller inn i byen. Den er ikke stor, noen rekker med feriehus

og en kort strandpromenade med restauranter er det som venter en. Her finnes

ingen høye hoteller eller dyre butikker, men til gjengjeld en masse mennesker.

Selv på en hverdag som denne er stranden fylt til randen. Vi sjekker inn hos

et gammelt tysk ektepar, og jeg vet ikke om det er bildene på veggen av tyske

vindaler eller lukten av bratwurst som lokker, men vi lar oss rive med på et

tre for to tilbud. 3 dager med badeferie høres ikke altfor avskrekkende ut.

9 - 10 september

Adicora

To dager med badeferie hørtes herlig ut for et par dager siden, men ikke nå

lenger. Vi er nemlig ikke de eneste som har tenkt tanken her vi står til

anklene i badeballer både med og uten badebukse. Stranden er overfylt, og

gjør den planlagte idyllen til en stressende opplevelse. I motsetning til

strendene vi opplevde for 6-7 måneder siden er denne ikke særlig bred. Kun

noen få meter midt på dagen, og enda smalere om kvelden. I et kort øyeblikk

vurderes full retrett, men så skimter vi et par kvadratcentimeter ledig plass

i andre enden. Vi peiler ut best mulig rute blant herr og fru solbrent, og

legger målbevisst i vei med capsen på hodet og håndkle under armen.

Forseringen overvåkes av noen par langfingrede øyne, kanskje det er noe å

hente i det gringoene legger fra seg i sanden? Vi skiller oss godt ut med

våre sykkelskjorteskiller og kritthvite overkropper.

Den hvite overkroppen, spesielt skuldrene, fikk hard medfart denne dagen. Det

å tro at en klarer å holde hele overkroppen under vann langt vekk fra de

ubarmhjertige solstrålene er å tro på julenissen. Noe vi smertelig fikk

erfare senere på kvelden. Det var ikke mange minuttene vi var uti av gangen,

men nok til å skulle gå til sengs med to par skuldre "medium rare". Neste dag

ble det ikke tatt noen sjanser, og T-skjorten forble på selv etter at

vannhøyden nådde en til over livet.

Adicora er ikke på noen måte en fullblods turistmaskin. Den lever på dags,

helgeturister og windsurfere. Det finnes så godt som ingen hoteller, kun få

små private foretagender. Aktivitetstilbudet er også begrenset, og strekker

seg for det meste til bading og soling. Det finnes en egen strand for

windsurfere på den andre siden av byen, men hvor populært stedet er for

vindjunkiene skal jeg la være å uttale meg om.

På ettermiddagen og kvelden kan en ta en tur langs strandpromenaden. Den er

ikke veldig lang, men meget intim og inneholder det en slik en skal

inneholde. Der finnes boder med smykker og tekstiler, og flere koselige små

spisesteder. Det serveres naturligvis mye av havets frukter, men en kan også

få seg en ordentlig grillannretning. Alt er meget velsmakende ihvertfall for

våre kanskje utrente smaksløker. Så alt i alt vil jeg gi stedet 2,5 av 5

stjerner, den siste halve stjernen tapte stedet pga. våre oppskrytte

forventninger.

Den ene av våre dager i Adicora ble brukt til en liten rundtur. Vi syklet

innover på øya til en litt større by ved navn Pueblo Nuevo. Denne bar på

ingen måte preg av den store turistinvasjonen. I motsetning til Adicora var

den befolket av fastboende, men det var vanskelig å få øye på

næringsvirksomheter som kunne være grunnlaget for dette lokalsamfunnet. Det

var ingen fiskelandsby, og jordsmonnet gav få muligheter til jordbruk eller

husdyrhold. Bortsett fra noen få grønne områder ved vannhullene var området

meget tørt. Til slutt svippet vi innom et par spøkelsesaktige strandlandsbyer

på vei sydover tilbake mot Adicora. De lå nærmest folketomme, og liknet

steder tatt ut fra gamle westernfilmer, der støvet hvirvler på tvers av gaten

og vinden rundt hushjørnet er den eneste hørbare lyden.

11 September

Adicora - Punto Fijo

95 Kilometer

26.65 km/t

Etter tre rolige dager i Adicora er det på tide å komme seg videre. Nå da vi

nærmer oss slutten på turen, har latskapen begynt å bli mer fremtredende, og

det er ikke til å legge skjul på at denne er hovedgrunnen til vår utvidede

tilstedeværelse i Adicora. I dag tar vi oss sammen og setter kurs mot

Peninsula Paraguanas største by, Punto Fijo. Ryktene sier at det er et

middels stort sted som ligger på den sydvestlige delen av øya. Det er 11

september, Knut blir 29 år, og jeg har lovet han kake når vi kommer frem. Vi

sykler altså med et klart mål, mot bursdagsfeiring og sukkersjokk.

Ruten vi følger snirkler seg tvers over øya i et dødt og kjedelig landskap.

Kombinasjonen av den sterke solen, og en evigblåsende vind som sprer

gyllenbrun sjøsand i alle kriker og kroker, har satt tydelige spor på

omgivelsene.

Etter 60 kilometer ankommer vi hovedfartsåren inn mot byen, en firefelts

motorvei med stor og trygg skulder. Vinden blåser i riktig retning og farten

ligger i underkant av 40 kilometer i timen. Den gjenværende distansen blir

tilbakelagt på 55 minutter, noe som kan sammenlignes med snitthastigheten på

et rekordforsøk i sykkelrittet Trondheim - Oslo.

Punto Fijo er umiskjennelig venezuelansk; overfylt, rotete og uten et tydelig

og klart avgrenset sentrum. Denne mangelen på en bestemt struktur skiller de

venezuelanske tettstedene fra byer i de andre landene vi har reist igjennom.

Til å begynne med var det plagsomt uten de vante orienteringsreglene når man

kom til et nytt sted. Men etter hvert ble det sjarmerende å rote rundt i de

mindre velstående delene av Venezuelas byer før man nærmest snublet over det

man var på utkikk etter.

Etter å ha syklet frem og tilbake blant Punto Fijos gater i 45 minutter uten

å finne den hemmelige korridoren til internasjonale banker, KFC og rene

flater, nøyer vi oss med et hotell som befinner seg akkurat der vi er da vi

gir opp. Navnet lyder europeisk og ser ut som et egnet tilholdsted for natten.

Vi bærer bagasjen opp et uhørt antall trinn før vi kan låse oss inn på rommet.

Knut sjekker som vanlig hvilke kanaler vår hotell-tv kan by på mens jeg går

ned den lange trappen for å hente siste rest av pargasen.

Da jeg entrer rommet med bagasjen sitter fødselsdagsbarnet og stirrer på

fjernsynet som den lyshårede jentungen i poltergeist. CNN er kanalen som er

årsaken til den meditasjonsaktige fremtoningen. På skjermen er det et virvar

av informasjon som kretser rundt setningen "America under attack."

Min umiddelbare oppfatning er at det er et aggressivt økonomiprogram der man

forsøker å enes om proteksjonistiske virkemidler for egenproduserte varer.

I en tid da supermaktens marked blir oversvømt av billigere produkter fra

Latin-Amerika og de asiatiske tigrene er ikke dette et uvanlig diskusjonstema

på slike trivielle kanaler. Etter hvert klarer de blonde nyhetsoppleserne,

med hysteriske fakter og påtatt mimikk å informere om hva det er som har

skjedd.

Jorda har altså gått under, og verden slik vi kjenner den er forbi. Det svarte

hullets sentrifugalkraft har fått tak i en flik av den frie verden og truer

med å sluke hele dritten. Davids angrep på Goliat passer dårlig nå da den

frie verden ledes av en Cowboy fra Texas. Alle henrettelsesordrene som Bush

signerte i sin tid som guvernør i oljestaten har sikkert vært god trening da

han nå skal besegle barbarenes skjebne. Patriotismen florerer og

polariseringen eskalerer. Stiller du spørsmål er du suspekt, prøver du deg

med forklaringsmodeller blir du trakassert. (Spør blant annet den amerikanske

professoren Noam Chomsky). For de som ikke var klar over det fra før, så er

verden nå offisielt blitt delt inn i en god og ond del. Og rundt denne aksen

spinner verdens fremtid i en usikker dans inntil de gode våpnene har skutt

bort de beina som ikke holder takten. Men det er klart man danser ikke

moderne danser i Kabul så finden har ikke mange skjulesteder.

Så sitter vi her i Washingtons viktigste latinamerikanske marionettstat. Begge

ser ut som loslitte al-Qaida medlemmer, og vi blir enige om at skjegget må

beholdes som en støtteerklæring til fremtidens skjeggete bombeofre.

12 September

Puento Fijo - Coro

91 kilometer

25.67

Med tv bildene fra i går friskt i minnet bar det denne dagen tilbake mot Coro.

Alternativet var båt til Aruba, men det ville blitt en litt for dyr

fornøyelse.

Det er egentlig ikke så mye spennende å fortelle om resten av dagen. Vi holdt

oss langs motorveien, stoppet et par ganger for å kjøpe drikke, slapp

igjennom tollkontrollen uten full kroppsundersøkelse, tok noen bilder av

sanddynene og knakk et par eiker like før Coro. Her fant vi et billigere og

bedre sted enn sist, og bestemte oss for at nå hadde vi virkelig fortjent en

pause. To dager med sykling etter hverandre var blitt altfor tøft. Men en mus

som kom inn på rommet via sprekken under døren holdt Knut aktiv halve natten.

Jeg sov godt imens skadedyrkontrollen pågikk.

13 - 14 September

Coro del 2

En dag til i denne etterhvert så velkjente byen bød på nok en mulighet for å

oppleve gamle bygninger. Så etter å ha stengt vår lille kjappe firebente venn

utefra rommet ved å stappe et av sengetrekkene inn i sprekken under døra, tok

vi bena fatt.

Bilder fra Venezuela